"PhD on track" - et online opplæringsverktøy for PhD-kandidater

Sist torsdag var jeg på en dagskonferanse på Gardermoen i forbindelse med lanseringen av et nettsted kalt "PhD on track". Jeg skal skrive mer utfyllende om opplevelsen på min engelske fagblogg denne uken, men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om den her også.

Dagen var delt inn i tre deler: Del 1 var om hvilke utfordringer en PhD-student møter, del 2 var lanseringen av selve nettstedet og del 3 var parallellsesjoner  om områder hvor biblioteket kan bidra for kandidatene (og hvor jeg deltok på den som het "Litteratursøking for PhD-kandidater").

Del 1 startet med et foredrag fra Berit Hyllseth fra UHR. Hun snakket om generiske ferdigheter (eller som hun rettet seg selv til: professional skills) som PhD-kandidater trenger. Hyllseth henviste bl.a. til Vitae Researcher Development Framework som har laget en modell bestående av fire områder av kunnskap. Område A: Knowledge and intellectual abilities, område B: Engagement, influence and impact, område C: Research government and organisation og område D: Personal effectiveness. Disse områdene igjen beskriver hva som må til mht både teoretisk, praktisk og sosial kunnskap for at PhD-kandidaten skal lykkes. Rammeverket/ modellen kan hjelpe PhD-kandidaten med å identifisere områder for personlig utvikling og sette inn ressurser på å tilegne seg kunnskap.

Det neste foredraget for dagen var det Curt Rice som stod for. Jeg har hatt gleden av å høre Curt Rice en gang tidligere, dengang snakket han om kvinner i forskningsmiljøer. Denne gang snakket han om Open Access og ulike publiseringsveier i forskning. Rice snakker godt for seg og har god flyt i presentasjonen. Det har mye å si. Innholdet var også svært interessant og jeg forsøkte å henge med på både twitter (#phdontrack) og med egne notater så godt jeg kunne. Noe av det jeg sitter igjen med er noen av de mer prinsipielle spørsmålene han stilte, f.eks. Er det et brudd på den akademiske friheten å kreve at alle publiserer i OpenAccess-tidsskrifter/tidsskrifter som tillater egenarkivering? Rice sa også noe jeg aldri egentlig har tenkt på før, nemlig at når bibliotekarer sier til PhD-kandidater: Hva kan jeg hjelpe deg med? så stiller vi oss ofte mellom kandidaten og hans/hennes veileder, og det er en posisjon som krever større diplomatiske evner enn jeg har, sa Rice med et smil. Jeg tror at det er sant. Spørsmålet er da hvordan vi skal legge opp våre tjenester mot PhD-kandidatene? Jeg har tro på at et samarbeid med lærerne/veilederne må til og at vi må få på plass et integrert opplegg. (I fjor jobbet jeg sammen med en bibliotekar fra HIL og en fra HIHM om å lage et slikt opplegg og så vidt jeg vet har de nå begynt litt forsiktig på HIHM. Det blir spennende å se!). Rice snakket også om at fagfellesystemet vårt er for lite gjennomsiktig og at det derfor ikke er et godt nok system lenger. Mange slurvete vurderinger slipper igjennom fordi det er en lukket prosess. Vi trenger mer gjennomsiktighet. Det ble også henvist til et biomedisinsk tidsskrift som har åpen prosess. Der blir artikler lagt ut med tilbakemeldingene som ble gitt gjennom prosessen. Kanskje en slik prosess også kan få bukt med noe av "bitchyness" i vurderingene også?, spurte Rice. Andre temaer som ble tatt opp var også det med publication bias og impact factor. Skal skrive mer om det i den andre bloggen.

Lanseringen av selve nettstedet stod som det neste på programmet og det var interessant å høre fra prosjektgruppen som nå har jobbet med dette i tre år. Rapporten som danner grunnlaget for arbeidet ligger ute tilgjengelig for alle. Jeg skal prøve å få tatt en titt på den snart. Nettstedet virker godt organisert og godt gjennomtenkt og jeg håper å kunne prøve det ut litt på våre PhD-kandidater snart.

Parallellsesjonene: det var flere interessante tema og jeg valgte den som het "litteratursøk for PhD-kandidater". Jeg innrømmer at jeg hadde håpet på en litt praktisk tilnærming her, men det var stort sett en presentasjon av den delen av nettstedet som går på dette temaet. Dette førte igjen til en liten diskusjon om problemer med undervisning i litteratursøk for disse studentene og bl.a. hvor man bør legge nivået for undervisningen. En helt grei presentasjon, men skulle gjerne ha sett litt mer i praksis.

Avslutningen ble holdt av Bente Andreassen, og hun snakket om viktigheten av samarbeid om disse oppleggene, for vi har ikke ressurser til å utvikle alt fra bunnen av på hver institusjon. Dette nettstedet som nå er lansert kan danne grunnlaget for hvordan biblioteket legger opp undervisning og tjenester for disse brukerne (PhD-kandidatene).

Det var en bra dag på Gardermoen og jeg gleder meg til å utforske nettstedet mer og til å se på grunnlagslitteraturen som er brukt. (OG så traff jeg mange hyggelige bibliotekkollegaer og det er er jo alltid hyggelig! For en fin profesjon vi har!)

På leselisten..

Jeg har har alltid et lite boktårn på enden av skrivepulten min. Der legger jeg nye bøker som jeg har lyst til å kikke på. Stort sett er det bøker om undervisning og/eller bibliotek det dreier seg om. I blant har jeg en generalopprydning, går igjennom innholdsfortegnelser og leser eller kopierer litt (og ofte blogger og tipser kollegaer) før jeg leverer inn igjen litt. Det har likevel en tendens til å bli at jeg får inn mer enn det som går ut, så når det har vært en stund siden sist kan tårnet bli temmelig høyt. Nå er det på sin vanlige høyde, men det kommer snart noen flere på toppen.. Likevel er det nå så mange bra på listen min at det er vanskelig å bare legge dem fra seg ulest også. Jeg blir stadig overrasket over hvor mye, og stort sett bra, jeg kommer over. Særlig finner jeg ofte mye bra i Chandos sine "Information Professional series". Nå skal jeg snart få tatt fatt på flere av dem.

Akkurat nå holder jeg på å se igjennom "Excellence in the Stacks", og ser nå på et kapittel hvor Carla Tracy (2013) sa noe interessant:

"(...) we carefully watched developmens in the college library world, then jumped on board right after the cutting edge people were successful"(s. 50)

Selvfølgelig kan ikke alle bibliotekarer sitte på gjerdet og vente på at andre skal gjøre ting, men alle bibliotekarer har heller ikke ressurser til å holde på med dyre prosjekter som kanskje ikke leder til noe praktisk utfall. Jeg er selv svært interessert i å holde på med prosjekter og jeg trives sjelden bedre enn når jeg får grave etter noe interessant og måle utfallet av et eksperiment jeg har gjort, OG det er ikke alltid at de beste løsningene behøver å være så dyre, men jeg skjønner Tracys poeng her. I "hennes" bibliotek var den beste løsningen å følge med på andre bibliotek, å være på jakt etter gode løsninger som var prøvd ut for deretter å ta dem i bruk. Så lenge man er klar over at ikke alle gode løsninger er universelle, altså de vil ikke fungere overalt på samme måte, og så lenge man er interessert, villig og klar for å gjøre endringer er det ingen dum ide å følge med i timen når andre bibliotek gjør noe interessant.

Jeg gleder meg til å lese resten av boka og til resten av boktårnet mitt. Noen av dem har jeg begynt på allerede, mens andre nå har ventet en god stund. Det er mange godbiter her:)


Kilde:
Tracy, C. B. (2013) Fast-forward: the transformation of excellence I: Hill, J. og Steffen, S. S. (red.) Excellence in the Stacks: Strategies, practices and reflections of award-winning libraries. Oxford: Chandos, s. 49-62.

Språk og e-bøker

I går hadde NRK Kulturnytt en sak om at de fleste unge som kjøper e-bøker, kjøper engelske e-bøker. Dette bekymrer språkrådet fordi de mener at det kan føre til at norsk språk blir dårligere forvaltet i fremtiden. Helene Uri blir sitert slik:

«Ungdommens språk er fremtidens språk. Det er de som er fremtidens språkbrukere. Det er unge mennesker som skal sørge for at vi fortsetter å bruke språket vårt, på alle samfunnsområder.»

Ja, det er riktig. Så hvor er den norske bokbransjen? En del (merk: ikke alle) er opptatt av å svartmale fremtiden for forlag og forfattere, og prøver å gjøre e-boksalget så vanskelig som mulig for å heller tvinge brukerne til papirutgavene. Har jeg belegg for å si dette siste? Nei, det har jeg ikke. Det er bare et generelt inntrykk som jeg har etter selv å ha forsøkt å kjøpe norske e-bøker. 

Det er flere merkelige forhold i norsk (e-)bokbransje. Jeg har alltid syntes at det er merkelig at forlagene også eier bokhandlene. Det kan da ikke være heldig? Norske bokhandler blir mer og mer bestselger-orienterte (DET har jeg belegg for å si. Cecilie Naper ved HIOA tok opp bl.a. denne problematikken i "Fra mangfold til enfold: Norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i endring" (2009; 1)) og det trilles store paller med bøker inn i de tusen bokhandler..

For meg er det flere problemer med norske e-bøker:

• Plattform: Jeg bruker Kindle som lesebrett. Det gjør svært mange andre norske e-bokkjøpere også. Når jeg vil kjøpe en bok er det derfor enklest for meg å søke den opp på amazon.com og kjøpe den (med 1 klikk!) og be om at den leveres til lesebrettet mitt. Dersom jeg vil kjøpe en e-bok på norsk kan jeg glemme det. Bokskya støtter ikke Kindle-format. Da må jeg bruke Adobe Digital Editions. (eller det er mulig å bruke omveien som Ole Husby forklarer her.)
• Utvalg: Det norske e-bokmarkedet består hittil enten av bøker som er falt i det fri, type bøker som jeg hadde i pensum i norsk på ungdomsskole og videregående, og bestselgere. Dersom man ikke er spesielt interessert i den nyeste Jo Nesbø eller Synøve Solbakken, så ligger man ikke godt an.
• Pris: Den norske utgaven er betraktelig dyrere enn den samme tittelen på engelsk, selv når det er en tittel som er oversatt fra norsk til engelsk!

Man kan selvfølgelig like eller ikke like Amazons kvelertak på bokindustrien. (Jeg skulle selvfølgelig ønske at alle ebokutgivere ble tvunget til å bruke samme format slik at man kunne kjøpe fritt - uavhengig av leser, men slik blir det nok ikke med det første). Det er likevel en ting som Amazon har skjønt som ikke den norske bokindustrien har skjønt eller eventuelt ikke villet skjønne: dersom noe er enkelt nok og billig nok vil kunder kjøpe. Det er det samme med iTunes. Etter at de åpnet for å kunne kjøpe enkeltsanger der for åtte kroner stk er det slutt på at jeg låner CDer og importerer dem i iTunes-biblioteket mitt. Det er mye enklere å bare kjøpe den sangen jeg vil ha! Åtte kroner for en sang er kanskje for lite, men da kjøper jeg den i alle fall, og jeg kjøper mer enn jeg ville ha gjort uten denne muligheten. Det er det samme for bøker. Dersom det er enkelt (jf. Amazons "buy-with-one-click") og billig vil folk kjøpe bøker. Jeg er selvfølgelig for at forfattere skal få så godt betalt for sine bøker at de kan leve av det. Det er viktig! Men slik det er i dag leser jeg så godt som ikke norsk skjønnlitteratur i det hele tatt, fordi jeg får ikke tak i dem elektronisk og jeg orker ikke å bære med meg flere kilo i vesken hver dag. 

Jeg vil gjerne lese på norsk. Norsk er et merkelig og morsomt språk som fortjener å bli lest og satt pris på. Jeg venter bare på at bøkene skal bli billige, at utvalget skal bli bedre og at de er tilgjengelig på mitt lesebrett. Når kommer det?

Google Reader - noen alternativer

For et par uker siden annonserte Google at de vil droppe sin Reader fra og med 1. juli. (Google Reader er en RSS leser hvor man kan samle sine abonnementer på eks. nyhetsstrømmer og blogger.) For meg var det en særs dårlig nyhet. Jeg har brukt Google Reader i 5-6 år, men det virker som om jeg alltid har hatt den, for nå husker jeg nesten ikke hva jeg gjorde for å holde meg oppdatert før. Jeg har ca 20-30 forskjellige abonnementer på blogger, tidsskrifter og nyheter, og hver morgen (etter å ha brygget meg en kopp te og sjekket epost) logger jeg meg på og ser hva som er nytt siden sist. RSS (og Google Reader) har gjort det enklere å holde seg oppdatert på eget fagområde.

Når Google nå kutter Reader sier de det er pga nedgang i bruk og at "de vet at det finnes mange fans av Reader, og at de også er lei seg for at Reader skal tas ned", så er det selvfølgelig bare tull. Det kan godt hende at bruken er gått ned, men jeg kan ikke skjønne annet enn at Google gjør dette for at de ikke tjener godt nok på tjenesten. Et valid poeng for en kommersiell aktør, såklart, men jeg mener at det hadde vært ærligere å bare si det rett ut også.

Vel - min irritasjon hjelper ikke, så jeg kommer heller med noen alternativer. Selv har jeg nå flyttet strømmene mine over til Feedly som er en liknende tjeneste (og den jeg kunne finne som liknet mest på Reader). Feedly er en webtjeneste og det var viktig for meg ettersom jeg leser strømmene mine på flere forskjellige enheter. Det finnes flere tjenester som man kan laste ned som applikasjon til eks. nettbrett eller laptop også, men såvidt jeg vet er alle disse sålangt knyttet til Reader, så de vil få et problem etter 1. juli.

Phil Bradley, kjent for å sniffe opp alle typer morsomme webressurser, har gjort to oppsummeringer med alternativer og det kan være greit å ta en titt på dem. Det var flere der som så greie ut. De første 20 alternativene her, og de neste 33 nevner han her.

Phil Bradley sier at han er glad i Netvibes. Jeg har testet Netvibes (for et par år siden) og brukt tjenesten litt, men jeg blir aldri helt komfortabel med den. Dere kan jo prøve selv.

Det vi klikker på..

Illustrasjon: colourbox.com

Jeg blir mer og mer oppgitt over hvilke nyhetssaker som får oppmerksomhet i våre nettaviser. Det er omtrent et år siden jeg gav opp Aftenposten.no, som inntil da hadde vært min faste ikke-lokale nettavis. Aftenposten, som pleide å rapportere om seriøse saker om bl.a. politikk, utenriks og kultur, ble fylt med sensasjonsstoff og søte pusekatter. Det ble til at jeg byttet til nrk.no. Jeg tenkte at en allmennkringkaster kanskje ville ha flere nyheter og færre sensasjoner. I starten syntes jeg at nrk.no passet meg bedre. Nyhetene var bedre organisert og lettere tilgjengelige, og det var ikke like mye "se denne damen som trekker ned trusa på t-banen" eller "her blir lille A nesten overkjørt av bestemor i narkotikarus". I det siste synes jeg at nrk.no er like ille som "de andre". Noen av sakene er egentlig ikke-saker av typen kjendisstoff, andre burde ha kommet med advarsler pga sterke bilder eller grove overskrifter. 

Kongefamilien har min fulle støtte i det de nå melder Se og Hør inn for pressens faglige utvalg. Se og Hør er nå like ille som de verste av de engelske sensasjonsavisene som har fylt meg (oss?) med avsky i årevis. Se og Hør bruker telelinse og tar bilder av kongefamilien mens familien er på ferie og så trykker det etterpå som nyhetsstoff. Alle skjønner at kongefamilien lever et offentlig liv, men hvorfor er det interessant for den jevne nordmann å få se Kronprinsessen bade med sine barn (eller hva det nå enn var bilde av)? 

Det hele minner meg om en scene i en film jeg så en gang (husker dessverre ikke hvilken. Notting Hill?). Julia Roberts spiller en filmstjerne som forteller om sitt kjendisliv: den evige jakten etter det perfekte og opplevelsen av å få brettet privatlivet ut i spaltene. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer krenkende. De som fulgte med på "Hver gang vi møtes" i vinter fikk også høre flere innsidehistorier fra våre musikere. En del av dem har historier jeg er glad for at ikke har vært en del av mitt liv. 

Jeg vet godt at enkelte "ber" om medieoppmerksomhet (f.eks. gjennom bevisst provoserende uttalelser) og at ikke alle kan eller vil skånes. Jeg er heller ikke så naiv at jeg tror vi kan endre en svært menneskelig "kikkerkultur", men vi kan til dels være med på å bestemme hva som får fokus og hvilke nyheter vi bryr oss om. Det handler om hva vi klikker på. Redaktører og nyhetsprodusenter ser på hva folk klikker på og gir oss mer av det samme. Slik sett kan vi faktisk vise dem at vi bryr oss mer om hva våre politikere står for, hva våre soldater bedriver, hvilke kulturarenaer som bør få mer midler osv. enn hvorvidt Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie fortsatt er venner etter bruddet. Så, kjære venner, la oss klikke på de viktige sakene og la kjendisene holde seg til tenåringsmagasinene.. 

(Søk forresten gjerne opp taggen #sjonnalisme på Twitter. Der er det mange bra eksempler på tåpelig og unødvendige forsøk på nyhetsformidling.) 

Disclaimer: jeg har ikke foretatt nyhetsanalyse av sakene i nettavisene jeg nevner, så dette innlegget er basert på et personlig inntrykk av dagens situasjon. 

"Informasjonskompetanse" - en påminnelse

Illustrasjon: Colourbox.com

I dag, da jeg snakket med vår bibliotekpraktikant om undervisning, ble jeg påminnet Plinius sin utmerkede bloggpost "Informasjon og sveitserost" fra 2010. Jeg anbefaler alle å lese/gjenlese denne.

Det som er så bra med denne bloggposten er at den går direkte til kjernen av problemet med betegnelsen "informasjonskompetanse", et begrep som fortsatt brukes (altfor) hyppig i bibliotekkretser. Jeg skal ikke repetere hva jeg har sagt tidligere om dette, men jeg fikk lyst til å minne om bloggposten.

Norske fagbibliotekblogger

Min tidligere veileder (på masterutdanningen), Tord Høivik (aka Plinius) har oppdatert listen sin over norske fagbibliotekblogger. Kriteriet for å få være med på listen er at det har vært innlegg der i løpet av de siste tre månedene.

Jeg synes det er flott at Plinius tar seg bryet med å oppdatere listen, for det er mye interessant som foregår i norske fagbibliotek og det er faktisk en del som skriver om prosjektene de holder på med. ...og så er det jo litt stas at fire (egentlig fem) av de seksten bloggene på lista kommer fra Høgskolen i Gjøvik, da:)