Makt og hersketeknikker

I Aftenposten på nett i dag (14.06.07) står det en artikkel om den forferdelige ukulturen som hersker i Utenriksdepartementet. Dette er for så vidt ingen overraskelse, for vi har hørt om det fra før. Likevel sjokkerer det meg når rapporten som er lagt fram sier at medarbeiderne i UD blir utsatt for usynliggjøring, latterliggjøring, taushet, direkte utskjelling og til og med trusler.

Hva har så dette på en bibliotekblogg å gjøre? Selv om UD er et grovt eksempel (og jeg håper virkelig at det ikke er så ille overalt), er det også relevant for en del bibliotek rundt omkring i landet vårt. Bibliotekarer er, i min begrensede erfaring, ofte særlig utsatt for usynliggjøring. På mange måter mener jeg at dette er en av de verste hersketeknikkene som finnes, fordi det er vanskelig å bevise og vanskelig å angripe. I bokmålsordboka blir "usynliggjøring" definert som en mannlig hersketeknikk for å overse og gjøre kvinner usynlige. Jeg tror denne definisjonen er utdatert og burde erstattes av noe litt mer omfattende.

Usynliggjøring handler, etter min mening, om de små ting som gjør at du føler at din arbeidsinnsats ikke legges merke til og at du ikke er viktig. Det kan dreie seg om mer eller mindre bevisste handlinger fra ledernes side. Det kan f.eks. være at bibliotekaren alltid er den siste på talelisten. Dette fører ofte til to ting: 1. Deltakerne på møtet klarer ikke å følge med fordi de tenker på den nært forestående kaffepausen eller neste post på programmet, eller at de andre på talelisten har brukt mer enn sin oppsatte tid slik at den siste på programmet nesten ikke får tid igjen og alle ser på klokka. 2. Det insinuerer (dersom dette gjentar seg gang på gang) at det bibliotekaren har å si ikke er viktig. Det er mange andre usynliggjøringstaktikker også, f.eks. at lederen "glemmer" å sende møteinnkalling til bibliotekaren.

Hva kan gjøres? Vel.. For det første tror jeg selvfølgelig ikke at alle bibliotekarer er utsatt for dette eller at bibliotekarer er de eneste som blir utsatt for dette, men jeg tror det er en vanlig hersketeknikk i miljøer der bl.a. bibliotekarer tar del. Men altså: er det en kur? Jeg håper at det er mulig å endre kulturer i det offentlige, og jeg tror at det i mange tilfeller er nødvendig. I næringslivet har lederne kanskje vært mer bevisst på bedriftskultur og vært mer villige til endring. I det offentlige har vi vært opptatt av stabilitet i forhold til fleksibilitet og tradisjonelt sett vært lite flinke til å tenke helt nytt. (For de ansatte i UD håper jeg i alle fall på at det blir mulig å snu ukulturen til et positivt arbeidsmiljø for de ansatte der.) Jeg mener at organisasjonskultur som fag burde inn i mange flere utdanninger, og bl.a. mer i bibliotek- og informasjonsstudiene. Selv om temaet ble berørt, var jeg ikke godt nok forberedt på de "organisasjonskultuelle" (fant jeg opp et nytt ord?) utfordringene som ventet meg i arbeidslivet. For oss som nå er i arbeidslivet må vi også finne en annen kur: vise hva bibliotekarer kan bidra med slik at vi får bevist at vi ikke alltid skal være den siste på lista og den som ikke får møteinnkalling. Dessuten vise respekt for andres arbeidsinnsats, være flinkere til å gi tilbakemeldinger og vise at vi både bør være og er en integrert del av moderinstitusjonen/ organisasjonen som helhet. Dette høres kanskje både platt, uinteressant og selvfølgelig ut, men jeg tror faktisk at vi har en jobb å gjøre her.

Lykke til, UD.