IT-kompetent = informasjonskompetent?

Mange av videreutdanningsstudentene (som gjerne har vært ute i arbeidslivet en stund) synes data er en stor barriere for utdanningen. Noen synes det er så vanskelig at de slutter eller velger å ikke fortsette etter del 1 av videreutdanningsløpet. Og det er ikke vanskelig å forstå at utdanning føles fremmed for noen som ikke har vært i systemet siden introduksjonen av Internett. Bare det å hente ut informasjon fra læringsplattformer og laste opp oppgaver føles som en stor byrde. Det er synd at disse studentene opplever data som en terskel i steden for å se mulighetene det gir dem.

Nå er det ikke sånn at unge studenter, som er vant til å bruke IT som verktøy, nødvendigvis er bedre til å søke og kritisk vurdere kilder. Dessverre ser det derimot ut til at mange er svært lite kritiske når de skal velge kilder til oppgavene sine. Det er altså ingen automatikk i at de velger gode kilder selv om de er vant til informasjonsstrømmen. Noe av grunnen til det er vel at de aldri er blitt ordentlig lært opp til det, verken i hjemme eller på skolen - nettopp fordi foreldrene og lærerne i stor grad heller ikke har denne kompetansen. Likevel har de unge studentene en fordel.. de lar ikke verktøyet komme i veien for innholdet. Selv studenter som aldri bruker PC`n til noe annet enn Facebook og mail har en fordel; de er ikke redde for "å trykke". Deres IT-kompetanse bidrar dermed til å gjøre det lettere å få dem til å bli informasjonskompetente. Selv om studenter med mer livserfaring og jobberfaring lettere lærer seg kildekritikk, lar de altså verktøyets utfordringer overstige læringens innhold. Slik sett kan man altså si at dersom man ikke er IT-kompetent, kan man ikke bli informasjonskompetent.

Slik jeg ser det bør vi derfor snarest sette igang med et lavterskel, grunnleggende IT-kompetansekurs. Slik vil kanskje bibliotekene ha bedre mulighet til å komme videre med informasjonskompetansekursene. Og er det noe Norge trenger, så er det utdannede, kritisk tenkende mennesker som kan bidra til at informasjonssamfunnets mektige porter alltid står åpne.

Hverdagsliv..

OK. Jeg vet at denne bloggen skal være en fagblogg, men noen ganger tillater jeg meg å rapportere litt fra hverdagslivet også. "Det går opp og ned her i verden", sies det. Det er blitt en påtakelig mer heftig berg- og dalbane etter at jeg ble mor...
Ta forrige onsdag, for eksempel. Jeg hadde ikke sovet så godt, så jeg var definitivt ikke klar for å stå opp da prinsessa begynte å skravle og rope sånn i fem-tida om morgenen. Men.. det er vanskelig å forklare for en 1-åring at mor er trøtt. Så da var det bare å komme seg igang. Etter en kamp om bleier og klær, måtte jeg kaldstarte bilen i -23 grader og levere prinsessa hos bestemor. Egentlig var jeg derfor ganske lettet da jeg kom på jobb. Burde ha fattet mistanke da jeg hadde blødd neseblod, kuttet meg på et brev og (nesten) helt kokende tevann nedover meg allerede før klokka kvart på åtte, men.. jeg er nok litt treg. Det gikk faktisk ikke opp for meg hvor dårlig karma jeg hadde før jeg prøvde å skru på PCen og den ikke ville vise desktopen. Ringte IT og etter tre forsøk fikk de den opp igjen (mistet bare bokmerkene mine og litt..), men i mellomtiden gikk fyllepennen lekk og jeg fikk smurt permanent blekk utover begge hendene og litt i panna.

I dag derimot, sov prinsessa til kvart over sju, vi lagde god mat til far og koste oss før hun skulle sove. Og i ettermiddag hadde hun det så morsomt med ei vaskebøtte at vi måtte le alle sammen. Den seansen fikk jeg på film og den skal nok vises både en og to ganger senere. Så da jeg la henne tenkte jeg.. jeg har verdens fineste barn. Helt objektivt, såklart!

Så ja.. det går nok opp og ned her i verden. I morgen kan det hende jeg sukker tungt igjen når hun roper klokka fem og er lys våken..