fredag, mars 13, 2009
Godt skrevet!
Lasse Midthun i Morgenbladet har skjønt det! (Ikke ironisk ment!) Han fikk en anmeldelse av Ingunn Yssens bok på trykk i Morgenbladet i dag. Det er noe av det beste jeg har lest. For det første er kritikken av selve boka gjennomført og god, men nesten mer interessant er det han sier om kvinner og makt. Jeg har sjelden lest noe mer innsiktsfullt og godt på dette temaet. Så, gratulerer Lasse Midthun! Du har skjønt det..
søndag, mars 08, 2009
Gratulerer med kvinnedagen!
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Vanligvis tenker jeg ikke så nøye over denne dagen. Den kommer og går som alle andre dager. Jeg vet ikke om det i år har vært skrevet og snakket mer i media om kvinnedagen eller om det er at jeg nå sitter i et likestillingsutvalg som gjør at jeg har tenkt mer.
Kvinnebevelgelsen har for meg vært nært assosiert med radikale 68`ere som brente BHen sin og kvinnegruppa Ottar. Sistnevnte har jeg alltid ment skader saken mer enn de hjelper til. Noen ganger er radikale grep nødvendige, men stort sett har jeg tro på diskusjon og dialog mer enn monolog og skittkasting. De fleste kvinner i Norge i dag er vel av den oppfatning at menn er venner og partnere i en hverdag som ikke blir lettere, og at vi kan lære mye av hverandre hvis vi bare hever oss over de evige diskusjonene om "hvem som er best". Derfor er det også viktig at menn blir tatt med i diskusjonen om hva som skal være spilleregler i samfunnet. Selv om tradisjonelle kvinne- og mannsroller stadig er i endring er det viktig å være åpne om hva vi synes om utviklingen - og det bør være rom for alle meninger og idéer. Dette virker kanskje banalt, men det er ingen selvfølge at det skal være slik.
Min mor vokste opp i 50-årene. Da hun skulle velge yrke, var det mest aktuelt med sykepleier eller lærer. Selvfølgelig fantes det selv den gang kvinner som var utdannet i helt andre retninger. Likevel - det var begrensende valgmuligheter. Men min mor mener fremdeles at samfunnet på den tiden var bedre likestilt enn nå. Det er interessant. Jeg skal nok en gang spørre henne mer hva hun mener med dette utsagnet, men jeg tror det bunner i at det ikke var snakk om likestilling. Kvinner jobbet på gårdene slik som menn, de arbeidet i fabrikkene og mange var selvfølgelig hjemme etter at de fikk barn. Men rett etter krigen skulle landet bygges og det var bruk for alle tilgjengelige hender. Slik er det fremdeles i store deler av verden. Kvinner utgjør ca 2/3 av verdens arbeidskraft, men får kun en liten del av utbyttet. Kvinner er de største taperne i finanskrisen. Hva bør gjøres? Det finnes antakelig ingen lette løsninger, men jeg har fremdeles tro på at utdanning er nøkkelen.
Det er lett å få assosiasjoner, men jeg lurer på: hvorfor er det så vanskelig å snakke om likestilling? Hvorfor har vi så mange fordommer? Hvorfor, når det snakkes om likestilling, lar vi oss drive inn i "battle of the sexes" og glemme sakens kjerne? Menn og kvinner fikk like mye vett tildelt seg i mellom. Det ene kjønnet er ikke bedre enn det andre og det er på tide at vi blir voksne og snakker om likestilling med alvoret og seriøsiteten det fortjener, men også tåle spøk og humor i diskusjonen.
Slik jeg ser det har vi flere tøffe oppgaver foran oss. Vi må lære oss å diskutere hva likestilling er og hva det bør være, vi må finne måter å oppfordre flere kvinner til å lede og flere menn til å gå inn i tradisjonelle kvinneyrker og vi må være modige til å si ifra når noen lider under ufrihet og tvang. Ikke minst må vi innse at det samme symbolet kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker. Hijaben er et godt eksempel. Jeg skal ikke late som om jeg er en ekspert på området, men jeg vil tro at hijaben representerer tvang og undertrykkelse for noen, mens den representerer samhørighet, kulturell trygghet og et personlig og religiøst uttrykk for andre. Eller kanskje den representerer alt dette for de samme personene også. Det viktige er likevel at hver kan for seg velge. Å si at hijaben uansett er et uttrykk for kvinneundertrykkelse er like lite opplyst som å si at den aldri er det. Og slik er det for mange symboler. Slik har det alltid vært og kommer antakelig alltid til å være. I Norge er vi heldige nok til å kunne ha en åpen dialog om kvinners stilling i samfunnet og likestilling generelt - hvis vi bare nå kan lære hvordan vi skal gjøre det..?
I dag applauderer jeg kvinnene som gikk foran meg. Jeg gratulerer mine formødre som gjorde det mulig for meg å ta utdannelse (til og med akkurat den utdannelsen som passet meg), som gjorde det mulig for meg å gifte meg med den jeg elsker og friheten til å si hva jeg mener uten å bli kastet ut i kulden. Jeg takker kvinner som stod på sitt og tålte både vonde ord og handlinger for det de trodde på. Uten disse kvinnene hadde jeg vært dømt til et liv jeg ikke hadde valgt selv. Og antakelig hadde jeg dømt min datter til samme skjebne. Nå kan hun velge selv hva hun vil gjøre med sitt liv også (etter at hun kommer ut av bleiene:-))
Gratulerer med dagen!
Kvinnebevelgelsen har for meg vært nært assosiert med radikale 68`ere som brente BHen sin og kvinnegruppa Ottar. Sistnevnte har jeg alltid ment skader saken mer enn de hjelper til. Noen ganger er radikale grep nødvendige, men stort sett har jeg tro på diskusjon og dialog mer enn monolog og skittkasting. De fleste kvinner i Norge i dag er vel av den oppfatning at menn er venner og partnere i en hverdag som ikke blir lettere, og at vi kan lære mye av hverandre hvis vi bare hever oss over de evige diskusjonene om "hvem som er best". Derfor er det også viktig at menn blir tatt med i diskusjonen om hva som skal være spilleregler i samfunnet. Selv om tradisjonelle kvinne- og mannsroller stadig er i endring er det viktig å være åpne om hva vi synes om utviklingen - og det bør være rom for alle meninger og idéer. Dette virker kanskje banalt, men det er ingen selvfølge at det skal være slik.
Min mor vokste opp i 50-årene. Da hun skulle velge yrke, var det mest aktuelt med sykepleier eller lærer. Selvfølgelig fantes det selv den gang kvinner som var utdannet i helt andre retninger. Likevel - det var begrensende valgmuligheter. Men min mor mener fremdeles at samfunnet på den tiden var bedre likestilt enn nå. Det er interessant. Jeg skal nok en gang spørre henne mer hva hun mener med dette utsagnet, men jeg tror det bunner i at det ikke var snakk om likestilling. Kvinner jobbet på gårdene slik som menn, de arbeidet i fabrikkene og mange var selvfølgelig hjemme etter at de fikk barn. Men rett etter krigen skulle landet bygges og det var bruk for alle tilgjengelige hender. Slik er det fremdeles i store deler av verden. Kvinner utgjør ca 2/3 av verdens arbeidskraft, men får kun en liten del av utbyttet. Kvinner er de største taperne i finanskrisen. Hva bør gjøres? Det finnes antakelig ingen lette løsninger, men jeg har fremdeles tro på at utdanning er nøkkelen.
Det er lett å få assosiasjoner, men jeg lurer på: hvorfor er det så vanskelig å snakke om likestilling? Hvorfor har vi så mange fordommer? Hvorfor, når det snakkes om likestilling, lar vi oss drive inn i "battle of the sexes" og glemme sakens kjerne? Menn og kvinner fikk like mye vett tildelt seg i mellom. Det ene kjønnet er ikke bedre enn det andre og det er på tide at vi blir voksne og snakker om likestilling med alvoret og seriøsiteten det fortjener, men også tåle spøk og humor i diskusjonen.
Slik jeg ser det har vi flere tøffe oppgaver foran oss. Vi må lære oss å diskutere hva likestilling er og hva det bør være, vi må finne måter å oppfordre flere kvinner til å lede og flere menn til å gå inn i tradisjonelle kvinneyrker og vi må være modige til å si ifra når noen lider under ufrihet og tvang. Ikke minst må vi innse at det samme symbolet kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker. Hijaben er et godt eksempel. Jeg skal ikke late som om jeg er en ekspert på området, men jeg vil tro at hijaben representerer tvang og undertrykkelse for noen, mens den representerer samhørighet, kulturell trygghet og et personlig og religiøst uttrykk for andre. Eller kanskje den representerer alt dette for de samme personene også. Det viktige er likevel at hver kan for seg velge. Å si at hijaben uansett er et uttrykk for kvinneundertrykkelse er like lite opplyst som å si at den aldri er det. Og slik er det for mange symboler. Slik har det alltid vært og kommer antakelig alltid til å være. I Norge er vi heldige nok til å kunne ha en åpen dialog om kvinners stilling i samfunnet og likestilling generelt - hvis vi bare nå kan lære hvordan vi skal gjøre det..?
I dag applauderer jeg kvinnene som gikk foran meg. Jeg gratulerer mine formødre som gjorde det mulig for meg å ta utdannelse (til og med akkurat den utdannelsen som passet meg), som gjorde det mulig for meg å gifte meg med den jeg elsker og friheten til å si hva jeg mener uten å bli kastet ut i kulden. Jeg takker kvinner som stod på sitt og tålte både vonde ord og handlinger for det de trodde på. Uten disse kvinnene hadde jeg vært dømt til et liv jeg ikke hadde valgt selv. Og antakelig hadde jeg dømt min datter til samme skjebne. Nå kan hun velge selv hva hun vil gjøre med sitt liv også (etter at hun kommer ut av bleiene:-))
Gratulerer med dagen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
