Noen ganger er det flaut å være bibliotekar

Det er ofte litt farlig å blogge når man er irritert, men noen ganger er det kanskje da man får skrevet det man vil på en måte som fungerer? Vel.. det får våge seg. Jeg er irritert.. og flau. Før helgen dumpet det nyeste nummeret av Bibliotekaren(5/2011) ned i postkassen min. Jeg kom ikke lenger enn til lederen før jeg kjente den vonde smaken i munnen. Beklager, men jeg må bare si det: Noen ganger er det flaut å være bibliotekar. Vi er bakstreberske, selvopphøyde viktigperer. Det er nesten sånn at jeg lurer på om jeg er i rett fagforening. Leder Monica Deildok skriver i lederen at bibliotekarer er endringsvillige og til og med endringsivrige. Jeg beklager om jeg fornærmer lederen, men det er noe av det dummeste jeg har hørt. Bibliotekarer stritter imot av alle krefter. Det å ta ibruk litt ny teknologi betyr ikke at vi er endringsivrige. Vi tviholder på våre fysiske samlinger fordi vi er redde for at vi ikke har noe mandat uten. Vi fant opp informasjonskompetanse for å imøtegå trusselen fra Internet og vi lot som vi var de eneste som virkelig kunne det å holde styr på informasjonsstrømmen i kunnskapssamfunnet (jada.. det ble jeg selv fòret med på bibliotekstudiet). Deildok sier, helt riktig, at folkebibliotekene og fagbibliotekene jobber etter forskjellige utgangspunkt; der folkebibliotekene er forankret i Folkebibliotekloven er fagbibliotekene knyttet til sine moderinstitusjoner. Det er, som alle bibliotekarer vet, helt riktig. Derfor blir da også «kuren» som Deildok foreslår helt uforstålig; nemlig at bibliotekarene fra de forskjellige bibliotekene må finne sammen igjen for å forme vår kjernekompetanse. Det er ikke bare umulig, slik jeg ser det, men heller ikke ønskelig. Jeg vet ingenting om folkebibliotek, annet enn at jeg er en bruker. Men jeg ser ikke for meg at jeg som fagbibliotekar har de samme utfordringene som en folkebibliotekar. Det jeg derimot ser for meg er at vi beveger oss mot en mer amerikansk modell, med fagreferenter i steden for «rendyrkede» bibliotekarer. Fagbibliotekarer i høyere utdanning må i alle fall integreres på fakultetene. Jeg synes det er en merkelig holdning av bibliotekarer å skulle tviholde på bøkene for å ha et fysisk lokale, eller å skulle være konferanseverter av samme grunn.
Jeg kommer antakelig ikke til å være bibliotekar resten av livet. Jeg er stort sett stolt av å være en del av en så gammel profesjon og jeg har en jobb jeg virkelig setter stor pris på. Likevel er det slik at de fleste av oss må regne med å bytte profesjon noen ganger i løpet av en karriere, og jeg kan ikke regne med å være noe unntak. Jeg er bibliotekar så lenge jeg ønsker det og så lenge det er bruk for meg i en slik stilling. Deretter.. hvem vet?
Jeg vet ikke hva bibliotekarer blir i fremtiden, men jeg ser ikke for meg at det er mulig å samles om en kjernekompetanse i det hele tatt. Tvert imot må vi antakelig finne oss i at bibliotekarer kan være alt mulig rart i fremtiden. Inntil da foreslår jeg at vi slutter å tenke på oss selv som informasjonssamfunnets frelsere. Flaut, rett og slett.

Jane Austen fanfiction

Jeg er en Jane Austen fangirl. Jeg husker ikke helt når det var jeg oppdaget bøkene hennes, men det var nok på ungdomsskolen engang, og jeg tror det var i forbindelse med min utmerkede søster sine studier (engelsk) på Universitetet i Oslo. Uansett.. det var kjærlighet ved første blikk. Bøkene var fulle av humor, "kronglete" språk, sammensatte karakterer og herlig landsbyidyll. Alt hva en allerede anglofil ungdom kunne ønske seg. Og hvert år leser jeg minst to av romanene om igjen. Og jeg er ikke den eneste. Jane Austens romaner har aldri vært mer populære. Forlagene nyter godt av skyhøye salgstall og filmbransjen koser seg med manuskripter.

Det finnes et stort univers av såkalt fanfiction rundt romanene. Fanfiction er et begrep som brukes om litteratur som enten låner karakterer, plot eller som bygger videre på et eller flere verk. Jeg har aldri våget å gå inn i Jane Austen fanfiction, for jeg har vært redd for at de på en eller annen måte ville ødelegge romanene for meg. Men nå i påsken gikk jeg løs på en av de mer omtalte fanfiction-forfatterne, nemlig Beth Pattillo. Beth Pattillo har hittil skrevet tre bøker om de såkalte "Formidables", en oppdiktet, hemmelig forening i England som besitter mange av Jane Austens upubliserte tekster og brev. I alle tre bøkene kommer Pattillos moderne hovedpersoner i kontakt med "the Formidables" og lærer ting om seg selv gjennom kjennskap til Jane Austens liv og tekster.

Bøkene til Pattillo, "Mr. Darcy broke my heart", "Jane Austen ruined my life" og "The Dashwood sisters tell all", er tilgjengelige i Kindle store, og jeg kjøpte alle sammen. Og jeg koste meg med alle sammen. Det er "chick" litteratur (underholdningslitteratur), så man kan ikke forvente de helt store overraskelser og språklige utfordringer, men det er likevel noe friskt over det. Personlig liker jeg momentene Pattillo trekker inn som bringer nytt lys over romanene. Jeg må nok si at jeg liker "The Dashwood sisters tell all" best. Det virker som om Pattillo der har funnet formen.

Jane Austen fanfiction har gitt mersmak, så nå begir jeg meg inn på andre forfattere i samme genre. Håper at jeg finner noen flere gode drops.. God lesehelg!